Aldri, aldri, aldri – Linn Strømsborg

Denne uka har det vært 30 grader i Oslo og lufta har stått stille. Jeg har syklet til Sandaker Senter for å hente denne. Trillet ned til Kaffebrenneriet og kjøpt iskaffe. Så har jeg lagt meg i skyggen i Torshovparken, det var for varmt til noe annet. Og lest og lest.

Linn Strømsborg utgav sin første bok Roskilde i 2009. Den fjerde boka hennes tar for seg en hovedperson (vi får aldri navnet hennes) som ikke vil ha barn. Det i seg selv er ganske tabu å si høyt, og derfor en viktig bok å skrive. For man har ulike tanker om hva som utgjør et «godt liv», og hvorvidt barn må være en del av det. Men hvis man sier høyt at man ikke ønsker seg barn, eller kanskje er i tvil, så må man være forberedt på å legitimere det, og helst gi noen gode svar på hvorfor.

Spørsmål om barn er et eksistensielt spørsmål. Boka utforsker tematikken på en så god måte, både at hovedpersonen reflekterer selv, og i samtale med venner.

«Men hvis jeg aldri forandrer meg da, hvis jeg aldri får den trangen til å flytte ut, til å stifte familie, til å bli en annen, blir jeg aldri voksen da? Eller er jeg også voksen, selv om mine ønsker og drømmer er noe annet enn det.»

Hovedpersonen har en samboer hun har hatt i 8 år, og hun er nå 35 år gammel. Bestevenninna skal ha barn. Moren vil bli bestemor. Men hovedpersonen har aldri hatt lyst på barn. Hun får ikke mer lyst av å bli eldre, og se at de rundt henne får barn. Men likevel må hun svare og svare de som spør og spør om hvorfor.

Noe av det jeg liker best er at hovedpersonen ikke blir beskrevet som en som absolutt ikke liker barn, eller er utpreget kald og følelsesløs. Hun er med på fødselen når venninnen føder, og hun passer denne babyen uten problemer når foreldrene må bort en natt. Hun besøker moren sin og utøver stor tålmodighet ovenfor henne. Hun har masse omsorg. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun egnet til å få barn. Det er et spørsmål om hvorvidt hun vil.

Linn Strømsborg har alltid skildret Oslo og hverdagen på en realistisk og nær måte. Men i denne boka skriver hun bedre enn noen gang. Hun tegner opp Tøyen, take-away, kinoturer alene fordi man vil være alene, samtaler med venner som har barn, som ikke har barn, som sa de aldri ville få barn, men som fikk barn. Samtalene i denne boka er så gode at jeg kan høre meg selv overhøre 30-og-noe-åringer på Kaffebrenneriet.

Jeg prøvde å drøye boka litt, men klarte det ikke, den ble lest i ett jafs. Dette er en av årets sterkeste leseropplevelser for min del, og en bok jeg kommer til å ha med meg lenge.

Dyret – Heidi Furre

For de som ikke kjenner til Heidi Furre kan jeg bare si det med en gang – hun er virkelig verdt å lese. Hun debuterte i 2013 med «Parissyndromet», og fulgte opp med «Ungdomsskulen» i 2016. Hennes tredje bok «Dyret» beskrives av Flamme forlag som en svangerskapsroman.

Det er en bok som skildrer følelser og tanker, og som sikter på å vise det man kanskje ikke vet når man blir gravid. Det man kan ikke kan slå opp i en bok. At kvinner som spyr på gata ikke nødvendigvis er rusa eller fyllesyke, de er kanskje bare gravide. Hvordan kroppen tar over, og du ikke lenger er den som sitter i førersetet. Eller mer alvorlig og tankevekkende; hvorfor man skal vente til uke 12 før man forteller det, man snakker ikke om når det ikke går bra.

Boken er også politisk, og ser på det økonomiske aspektet ved å bli gravid. Vi har en velferdsstat, men den nyter du best av hvis du har hatt stabil og helst høy inntekt. Hovedpersonen er i vikariat, med usikker inntekt. På lønningspils med jobben plasserer hun seg taktisk ved sjefen. Det skal vise seg hun må være taktisk med han senere også.

Hovedpersonen er en veldig fin blanding av grublende og bekymret, men samtidig handlekraftig og listig. De praktiske utfordringene blir løst på en snedig måte. Hvordan skal jeg ikke avsløre, men jeg syns det er et godt feministisk grep av Furre.

Dyret er etter min mening hennes beste bok. Den rommer mye, og det merkes at hun har lagt ned et betydelig arbeid med setningene, og skapt en hovedkarakter man blir glad i og heier på.

Denne boken var en av mine beste leseropplevelser i 2018, og anbefales varmt!