Hei bloggen!

Jeg må bare si takk til alle som har besøkt denne lille bloggen som fortsatt er ganske nyfødt. På 9 dager har over 100 personer vært innom, det er veldig gøy! Håper dere vil fortsette å komme innom.

Til nå har jeg promotert bokanbefalingene på Instagram, og ikke så mye det andre jeg legger ut. Jeg vil tro de som er interessert i foto og hverdagsinnlegg får det med seg. Denne bloggen blir jo en miks med en del foto, men jeg merker det er veldig gøy å skrive om bøker og det er det mest konkrete å gi respons på. Så det blir en del bokanbefalinger. Jeg får se litt ann hvor hyppig det blir postet, men flere ganger i uka er tanken.

Det er flere måter du kan følge bloggen, og jeg ser noen av dere har meldt seg på epost-liste som ligger i høyremenyen, hurra! Hvis du leser flere blogger vil jeg anbefale Bloglovin, hvor du kan legge inn alle blogger du vil følge, og gå inn der når du vil se hvem som har skrevet noe nytt.

Ellers jeg jo som sagt på Instagram, følg meg gjerne der også. Takk for at du er her!

Hålla andan – Flora Wiström

På tirsdag lå denne boka på dørmatten og ventet. Jeg hadde forhåndsbestilt fra Adlibris, og var peppad som man sier! Flora er en av bloggerne jeg har fulgt lengst. Dette er hennes andre bok, og debuten «Stanna» syns jeg var imponerende velskrevet, så jeg var spent på denne. Det gjør også kanskje noe ekstra å følge henne i flere år gjennom skriveprosessen.

Hun skaper og skildrer svært troverdige scener. Jeg gleder meg over alle små detaljer hun får frem, og syns språket ofte er poetisk. Samtidig tipper det ikke over, hun beskriver også ekle elementer, som jeg vil si er en viktig balanse i språket. Jeg ser for meg at hun noterer detaljer i hverdagen som kan brukes, og er opptatt av å gi teksten farge. Det lykkes hun med.

Boka utspiller seg i en svømmehall, og vi møter Mina på 18 år, som er yngst i en søskenflokk på tre. Det har nettopp blitt sommerferie, og storesøster Daria forsvinner. Mina går på et vis inn i rollen som Daria, samtidig som hun begynner å forstå søsteren mer og mer. Det gis et godt innblikk i søskenrelasjonene, og tilbakeblikk til fortiden gir en ekstra dimensjon.

Jeg vil ikke avsløre så mye av handlingen, men Minas karakter har en kjempespennende utvikling, og vi får små drypp av hva som har skjedd med Daria, hvor det blir mer og mer avkledd mot slutten. Det tok litt tid å komme inn i boka for min del, men det kan være fordi den er svensk. Den siste halvdelen derimot, fløt jeg gjennom. Dramaturgisk syns jeg den er godt bygget opp, foruten at slutten blir noe kort og brå.

Man skal ikke dømme en bok på omslaget som de sier, men jeg må likevel berømme Sara som har designet boken og attpåtil kommet på tittelen. Selv er jeg ganske lei av rosa omslag, og denne syns jeg virkelig representerer boka.

Boka må bestilles på nett, men det vil jeg absolutt anbefale. Den er original, svært velskrevet og detaljrik. Tror den vil være god sommerlektyre, ved stranden eller en bassengkant.

Ting jeg liker nå

Lys i Bjølsen-bakgård

En liten liste om ting jeg liker nå:
– det er mai og pollen-medisinen min funker gull, som vil si at jeg kan nyte solfylte dager (når de kommer tilbake)
– ny sesong med Wunderland, ultimate guilty pleasure
– grønnsaker fra Kooperativet, nå er det sesong for salat!
– har bestilt tur til Bergen i slutten av måneden
– podkasten «Einar og Jan Thomas blir venner». Fordelen med å oppdage en podkast sent er at jeg har over 20 episoder å kose meg med.

Så mye hadde jeg – Trude Marstein

Til jul var jeg så heldig å få denne boka, og den ble fortært på kort tid i romjula. Boka er skrevet akkurat sånn som jeg liker det – familierelasjoner, en hovedperson man blir engasjert i, og en bok som spenner bredt i tid.

Vi følger Monika fra alderen 13 – til 58 år, gjennom en rekke forhold. Flere forhold burde hun aldri gått inn i, men Monika er nok mer redd for å være alene enn å være med feil mann. Hun er ikke beskrevet på en særlig sympatisk måte, og det liker jeg veldig godt. Jeg blir engasjert, oppgitt, og etterlyser ofte selvinnsikten.

I tillegg får familiemedlemmene hennes, foreldrene og hennes tre søstre, mye plass. Relasjonene er skildret på en imponerende måte, med spiss dialog. Å fortelle om en familie gjennom flere tiår er krevende, ikke minst når det er såpass mange personer med i fortellingen. Men dette mestrer Marstein.

Jeg tror grunnen til at boken treffer meg så godt er at den viser mye menneskelighet i Monika. Det er kanskje naturlig å se på henne som egoistisk. Men derimot er det muligens mest av alt et sterkt ønske om frihet, som er uforenlig med behovet for å ha en flokk og tilhørighet.

Dette er samtidslitteratur på høyeste nivå. Den bør leses av alle som liker å lese om relasjoner.

Dyret – Heidi Furre

For de som ikke kjenner til Heidi Furre kan jeg bare si det med en gang – hun er virkelig verdt å lese. Hun debuterte i 2013 med «Parissyndromet», og fulgte opp med «Ungdomsskulen» i 2016. Hennes tredje bok «Dyret» beskrives av Flamme forlag som en svangerskapsroman.

Det er en bok som skildrer følelser og tanker, og som sikter på å vise det man kanskje ikke vet når man blir gravid. Det man kan ikke kan slå opp i en bok. At kvinner som spyr på gata ikke nødvendigvis er rusa eller fyllesyke, de er kanskje bare gravide. Hvordan kroppen tar over, og du ikke lenger er den som sitter i førersetet. Eller mer alvorlig og tankevekkende; hvorfor man skal vente til uke 12 før man forteller det, man snakker ikke om når det ikke går bra.

Boken er også politisk, og ser på det økonomiske aspektet ved å bli gravid. Vi har en velferdsstat, men den nyter du best av hvis du har hatt stabil og helst høy inntekt. Hovedpersonen er i vikariat, med usikker inntekt. På lønningspils med jobben plasserer hun seg taktisk ved sjefen. Det skal vise seg hun må være taktisk med han senere også.

Hovedpersonen er en veldig fin blanding av grublende og bekymret, men samtidig handlekraftig og listig. De praktiske utfordringene blir løst på en snedig måte. Hvordan skal jeg ikke avsløre, men jeg syns det er et godt feministisk grep av Furre.

Dyret er etter min mening hennes beste bok. Den rommer mye, og det merkes at hun har lagt ned et betydelig arbeid med setningene, og skapt en hovedkarakter man blir glad i og heier på.

Denne boken var en av mine beste leseropplevelser i 2018, og anbefales varmt!

Tanker om blogg

Det føles rart å begynne med en blogg nå. I 2019 virker det som de fleste er på Instagram og får «content» derfra. Jeg merker min Bloglovin-liste består av færre og færre, fordi mange ikke lenger skriver blogg. Det som en gang var en sfære for personlige steder man ikke tjente penger på, har blitt big influencers business.

Jeg har alltid lest blogger, lenge før de ble kalt det. Jeg var en ivrig «hesteblogger» da plattformen var Geocity, navnet var hjemmeside, og verktøyet var den lille HTML-kunnskapen man hadde. Jeg husker jeg skrev 100 artikler om ulike hesteraser. For spesielt interesserte.

Jeg har i alle år lest Niotillfem og Flora som fortsatt skriver , og en rekke norske blogger som ikke lenger oppdateres (men noen finnes fortsatt arkivert, som heiastrid og thelabyrinthine). Av de norske bloggene jeg har lest en stund, og som fortsatt finnes, vil jeg trekke frem Mariell – Hjartesmil, Ine – Noe fint hver dag og Synne – Ett dryss kanel.

En stor del av meg savner de gamle bloggene, og vil tilbake til det formatet. Lengre tekster, bilder tatt med kamera og ikke telefonen, kommentarer og dialog. Det virker som flere sluttet å blogge fordi lesertallene gikk ned og man fikk lite respons. Kanskje følte også en del på at begrepet rosablogger fikk mer og mer fotfeste, og det var mindre stuerent å si at man har en blogg. Jeg er ambivalent selv.

Mye av motivasjonen min er få få tatt mer bilder. Og jeg vil lage en blogg som er slik jeg selv vil lese en blogg.

Hvor ofte jeg skriver, og om hva må formes etter hvert. Men jeg er interessert i bøker, matlaging og fotografi, blant annet, så jeg ser for meg en del bokprat og mye bilder.
Takk for at du leser! Kommenter gjerne hvis du vil. 🙂