nye Deichman

Endelig har det nye hovedbiblioteket i Oslo åpnet! Jeg dro på utflukt til Deichman på fredag – som hadde åpnet dagen før. Jeg var veldig veldig spent, og kanskje mest av alt på om det var mange rolige steder å sette seg ned og lese.

Biblioteket har hele 6 etasjer! U-etasjen hadde jeg faktisk besøkt i februar, da jobben hadde seminar der og vi fikk en smugtitt. U-etasjen er for barna, og jeg tenker det er et lurt grep av biblioteket, barna får sin egen boltreplass.

Man kan også reservere studieplasser som denne over. Som jeg har skjønt det låser man da opp med kortet sitt, og kan sitte bak en lukket glassdør. Utrolig fint når man trenger å ha det helt stille.

Taket sørger for godt lysinnslipp, og disse geometriske formene går igjen.

Et overblikk.

Jeg må si jeg er veldig imponert! For det første tenker jeg at biblioteket er så stort, og smart inndelt i soner, at man ikke vil føle altfor mye på buzzen og summingen hvis man trekker mot de rolige sonene.

Men samtidig er det et sted hvor man kan gjøre mye mer enn å bare lese. Det er lagt opp til mange forskjellige aktiviteter, og en del er i egne rom som skiller det fra de som er der for å lese.

Jeg tror biblioteket kan bli veldig populært blant mange flere enn tidligere. Og jeg tror det er et viktig tilskudd for byen – et stort offentlig rom med plass til alle. Selv gleder jeg meg veldig til å kunne begynne å bruke biblioteket igjen etter flere måneder hvor det har vært stengt.

En moderne familie – Helga Flatland

En av bøkene jeg leste i Danmark var denne. Jeg slukte faktisk denne og Tara Westover – Noe tapt og noe vunnet såpass raskt at jeg skjønte jeg måtte finne en bokhandel i løpet av turen.
Det er et godt tegn!

Jeg trodde boka ville handle mest om foreldrene i denne familien, som proklamerer på familietur til Italia at skal skilles etter 40 års ekteskap. Men det er de 3 barna vi får høre mest fra. Som overhodet ikke har sett for seg at foreldrene, i en alder av 70 år, vil forlate prosjekt kjernefamilie.

Vi ser ikke noen fremtid i hverandre lenger.

Det er først den eldste søsteren Liv som har fortellerstemmen, før boka skifter over til søsteren Ellen, som er i midten. Det veksler mellom de to, men på slutten er det broren Håkon, den yngste i søskenflokken, som vi får høre fra. Fortellergrepet fungerer veldig godt, og selv om språket er ganske likt, er det tydelige forskjeller mellom søsknene.

Deres egne relasjoner blir utforsket, i lys av det faktum at foreldrene ikke lenger er sammen. Spesielt Håkon er veldig interessant lesing, han har et helt annet syn på ekteskap og forhold enn sin eldste søster. Men mon tro om det ikke kommer og tar han? Jeg syns hans del er både interessant og humoristisk, før det blir mer alvor og en sår avslutning.

Helga Flatland skriver presist om søskendynamikk, og kan virkelig skildre jakten på den gode stemningen.

Prøver å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å holde oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.

Jeg er veldig glad i samtidslitteratur og å lese om relasjoner, så denne boka er midt i blinken. Den kunne gjerne vært lenger og gått mer i dybden, men dette betyr også at jeg likte boka veldig godt. Den minner meg delvis om Trude Marsteins – Så mye hadde jeg, men vi får mer innsikt i søsknene her når de blir viet egne kapitler, enn i Marsteins tilfelle hvor romanen har en klar hovedkarakter.

Nå går jeg rett videre til Vingebelastning av samme forfatter, for dette vil jeg utforske videre!

Aldri, aldri, aldri – Linn Strømsborg

Denne uka har det vært 30 grader i Oslo og lufta har stått stille. Jeg har syklet til Sandaker Senter for å hente denne. Trillet ned til Kaffebrenneriet og kjøpt iskaffe. Så har jeg lagt meg i skyggen i Torshovparken, det var for varmt til noe annet. Og lest og lest.

Linn Strømsborg utgav sin første bok Roskilde i 2009. Den fjerde boka hennes tar for seg en hovedperson (vi får aldri navnet hennes) som ikke vil ha barn. Det i seg selv er ganske tabu å si høyt, og derfor en viktig bok å skrive. For man har ulike tanker om hva som utgjør et «godt liv», og hvorvidt barn må være en del av det. Men hvis man sier høyt at man ikke ønsker seg barn, eller kanskje er i tvil, så må man være forberedt på å legitimere det, og helst gi noen gode svar på hvorfor.

Spørsmål om barn er et eksistensielt spørsmål. Boka utforsker tematikken på en så god måte, både at hovedpersonen reflekterer selv, og i samtale med venner.

«Men hvis jeg aldri forandrer meg da, hvis jeg aldri får den trangen til å flytte ut, til å stifte familie, til å bli en annen, blir jeg aldri voksen da? Eller er jeg også voksen, selv om mine ønsker og drømmer er noe annet enn det.»

Hovedpersonen har en samboer hun har hatt i 8 år, og hun er nå 35 år gammel. Bestevenninna skal ha barn. Moren vil bli bestemor. Men hovedpersonen har aldri hatt lyst på barn. Hun får ikke mer lyst av å bli eldre, og se at de rundt henne får barn. Men likevel må hun svare og svare de som spør og spør om hvorfor.

Noe av det jeg liker best er at hovedpersonen ikke blir beskrevet som en som absolutt ikke liker barn, eller er utpreget kald og følelsesløs. Hun er med på fødselen når venninnen føder, og hun passer denne babyen uten problemer når foreldrene må bort en natt. Hun besøker moren sin og utøver stor tålmodighet ovenfor henne. Hun har masse omsorg. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun egnet til å få barn. Det er et spørsmål om hvorvidt hun vil.

Linn Strømsborg har alltid skildret Oslo og hverdagen på en realistisk og nær måte. Men i denne boka skriver hun bedre enn noen gang. Hun tegner opp Tøyen, take-away, kinoturer alene fordi man vil være alene, samtaler med venner som har barn, som ikke har barn, som sa de aldri ville få barn, men som fikk barn. Samtalene i denne boka er så gode at jeg kan høre meg selv overhøre 30-og-noe-åringer på Kaffebrenneriet.

Jeg prøvde å drøye boka litt, men klarte det ikke, den ble lest i ett jafs. Dette er en av årets sterkeste leseropplevelser for min del, og en bok jeg kommer til å ha med meg lenge.

Les pakningsvedlegget nøye – Karen Havelin

Denne boka fikk jeg ironisk nok fikk mer lyst til å lese etter å ha lest det jeg vil kalle en lunken anmeldelse i Aftenposten. Jeg syns tematikken virket spennende og visste at boka var en dobbeldebut – utgitt i både Norge og USA. Jeg ble derfor veldig glad da jeg fant boka på Deichman, og kunne se hvorvidt jeg var enig i anmeldelsen (nei).

Boka handler om Laura, som har endometriose og store smerter. Vi begynner i år 2016, og går bakover til 1995. Hvert kapittel er altså en periode i livet hennes, hvor smerten alltid er den ubudne gjesten. Laura sliter veldig med å få de rundt henne til å forstå at hun faktisk ikke klarer å leve normalt med endometriose.

Vi begynner i New York i 2016, hvor Laura er i 30-årene.

I åresvis har jeg ansett det som en etablert sannhet at kvinnekroppen er en plage. Til tross for dens unike talenter er den fra puberteten av som en utsatt fjellknaus konstant herjet av uvær. Orkaner, hagl, snø og regn – premenstruell unntakstilstand, menstruell unntakstilstand, måneder med p-pilleunntakstilstand, bølger av raseri og fortvilelse.

Da jeg hadde lest ferdig det første kapittelet lurte jeg på om denne formen med å gå tilbake i tid ville fungere. Jeg ble nemlig så nysgjerrig på hva som skulle skje videre med Laura. Men etter endt lesing likte jeg det. Spesielt etter å ha lest om da hun er i begynnelsen av 20-årene, og hun sitter med to venner på café og de kritiserer alle som er sykmeldt som de mener egentlig kan jobbe. Laura tør ikke fortelle dem at hun er sykmeldt. Det kapittelet fungerer veldig bra når man har lest hva som skjer videre.

Boka er høyaktuell etter at det har kommet frem at NAV har bedt en kvinne med endometriose om å fjerne livmoren. Endometriose fører til store smerter og kan gjøre kvinner ute av stand til å jobbe. Det kan visstnok hjelpe å fjerne livmoren, men fordi det har blitt forsket så lite på denne sykdommen vet man ikke nok om det. Det er uansett ganske drøyt å be kvinner fjerne reproduktive kroppsdeler, fordi man heller vil ha de i jobb enn å prøve å finne ut av denne sykdommen.

Jeg har ingen makt. Jeg er fanget i kroppen min. Jeg kan ikke dra.

Det er ganske vond lesing. En ting er de voldsomme smertene, men sårest er det å lese hvordan det påvirker relasjonene hun har rundt seg. Om hvor vanskelig det kan være å forholde seg til andre når man alltid har det vondt og må ta pauser.

Jeg må si jeg syns boken er sterkest i begynnelsen, og kanskje kunne noe på slutten vært sløyfet. Men alt i alt syns jeg det er veldig godt skrevet om kronisk smerte, og den gir viktig innsikt i hvor lammende endometriose kan være. Jeg håper vi får flere bøker fra Karen Havelin i fremtiden.

Samtaler med venner – Sally Rooney

Det er litt vanskelig å skrive om denne boka som allerede er omtalt så mange ganger. Jeg stod på venteliste på biblioteket, og ergo leste jeg den på norsk, oversatt av Tiril Broch Aakre.

I boka møter vi to bestevenner, Frances og Bobbi. De er 21 år, studerer i Dublin og skriver også poesi som de fremfører. Det er sånn de møter Melissa, en skribent som er gift med skuespilleren Nick. De er i 30-årene, og det utvikles en form for vennskap mellom disse, hvor Melissa og Bobbi er pådriverne. Frances og Bobbi var kjærester før de gikk over til vennskap, og når Frances og Nick får øynene opp for hverandre, holder Frances det lenge skjult for Bobbi.

Historien er ganske klassisk; ung jente møter eldre gift fyr, og de innleder et forhold. Derimot er dialogen moderne, og det er den Sally Rooney fra mye honnør for.

Jeg syns selve fortellingen om Nick og Frances er veldig godt beskrevet. Følelsene, kaoset og hvordan det etterhvert påvirker flere enn bare de to. Frances blir avdekket mer og mer som en kompleks og interessant person, som sliter med både hvordan hun skal fremstå for andre, og seg selv.

Det tok ganske lang tid før jeg kom inn i boka. Jeg syns også skrivestilen endres gjennom boka, og at språket er sterkere på slutten. Jeg ser derfor for meg at forfatteren har utviklet seg gjennom arbeidet med boka. Det er vel og bra, men det fragmenterer litt leseopplevelsen at jeg faktisk tenker den er bedre skrevet jo lenger ut jeg kommer. Her tar jeg høyde for at jeg har lest boka oversatt.

Det er en del trekk ved både Frances og Bobbi som ble litt vel hipster for meg, men samtidig syns jeg historien er god. Jeg likte slutten veldig godt. Og det er derfor jeg sitter igjen og er litt forvirret, for dessverre syns jeg likevel ikke at den levde opp til de høye forventningene jeg hadde. Kanskje jeg var litt sent ute til festen.

Sally Rooney har fått veldig mye god omtale, og omtales som en moderne Jane Austen. Jeg ser det forsåvidt, hun skriver svært gode dialoger. Men jeg syns også hun tipper over til noen klisjéer jeg ikke hadde forventet. Det er litt blandede følelser etter å ha lest denne boka. Jeg tenker likevel å prøve meg på den neste boka hun skrev, spesielt fordi jeg tror hun fortsatt utvikler seg veldig som forfatter.

Snakkes til uka – Ellen Sofie Lauritzen

Har du aldri vært på Tinder? Da kan denne boka gi et lite innblikk i hvordan det er. Har du vært på Tinder og pådratt deg sveipe-tommel? Da vil du nok kjenne deg igjen i mye.

Ellen Sofie Lauritzen beskriver hvordan hun begynner med Tinder, appen hvor du kan sveipe venstre (nei) eller høyre (ja). Har personen man sveiper ja på sveipet ja tilbake får dere en match og kan begynne å snakke.

Vi følger henne i New York, hvor de fleste hun dater blir beskrevet som Brooklyn-hipstere, som jobber med dokumentarfilm. Hun fletter også inn en del nettdating-trivia, blandet med referanser fra TV-serier og venners fortellinger.

Boka er et godt tilskudd til å forklare dagens datingkultur, og hvordan den også gjør brukerne ganske kyniske. Den gir etter min mening et presist bilde av Tinder – og dens fallgruver. Men den klarer dessverre ikke å gripe meg følelsesmessig.

Jeg hadde nok blitt mer engasjert hvis den var skrevet som en roman, og vi hadde fått mye mer innblikk i følelsene til hovedpersonen, og fulgt tankeprosessen enda tettere. Dette blir en beretning, som er mer opptatt av å forklare enn å vise. Den kunne nok fint vært skrevet som et essay, og publisert i Morgenbladet, og for meg blir en bok i dette tilfellet overflødig. Skrivestilen egner seg bedre i et kortere format.

PS: Jaggu, hun har visst skrevet om tematikken for Morgenbladet. Da vil jeg tørre å si at den artikkelen holder lenge hvis du ikke vil lese hele boka.

Else går til psykolog – Else Kåss Furuseth

Denne boka rørte meg! Jeg har fulgt en del med på Else og sett mye av det hun har gjort som komiker, men jeg fikk et helt nytt innblikk i hvem personen Else er.

Premisset for boka, utdrag av samtaler med Elses psykolog gjennom 2 år, høres kanskje ut som noe med potensiale til å bli kjedelig. Men det blir ikke det, som jeg tror er en kombinasjon av Elses vittige kommentarer, og en psykolog som lirker frem hennes mer sårbare sider.

Else bruker humor som en beskyttelsesmekanisme. Det er kanskje feil å le så mye av det som jeg gjør, men det treffer meg veldig. Som da hun snakker om at hun ikke klarer å flytte fra leiligheten sin, fordi hun forbinder den sterkt med minner av broren som har tatt selvmord.

Else: Jeg klarer ikke flytte derfra.
Psykologen: Ja, vil du si det så sterkt selv, at du ikke klarer å flytte derfra?
Else: Ja, jeg vil si det, jeg har vært på åttiseks visninger. Møtt Gerd-Liv Valla på mange av dem.

Det såreste er å lese om Elses tanker rundt kropp. Hun snakker ikke alltid like fint om seg selv, men det er det ikke alle rundt henne som gjør heller. Hun forteller om fulle folk på gata som ikke legger noe i mellom. Hvordan hun har brukt kroppen naken i sketsjer, og det er noe hun kanskje angrer på.

Hun innrømmer også ensomhet, som fremdeles er tabubelagt å snakke om. Og hun er spesielt modig når hun deler det faktum at hun virkelig har fullstendig gitt opp å finne en partner.

Det aller fineste er at psykologen har snakket om det å skrive et brev til seg selv. Et oppmuntringsbrev, hvor man sier fine ting. Else ler av dette, og det er noe hun aldri ville funnet på å gjøre. Men boka avslutter nettopp med et sånt brev.

Det eneste jeg vil utsette er at ingen av samtalene er merket med dato. En del samtaler er utelatt, og det er derfor vanskelig å vite tidslinjen underveis. Men ellers var det en ærlig, litt trist, men mest av alt fin leseropplevelse. Med denne boka som bakgrunn så gleder jeg meg til å se «Else om barn» som blir sendt på TVNorge til høsten.

Tung tids tale

Hvordan er det å ha et barn som utvikler sterk autisme? Å møte et hjelpeapparat som føles mer som en belastning enn hjelp? Å ringe mannen din når han er på jobb fordi du ikke kan være alene med barna? Boka handler om å overleve hverdagen. Men den handler aller mest om å ville det beste for barnet. Å gå langt utenfor egne grenser fordi barnet kommer først

Eg hentar veslebror. Lagar middag. Tar imot deg då du kjem med drosja. Følgjer deg på do. Hjelper deg med middagen. Tar deg med ut på tur. Høyrer på musikk i bilen og møter blikket ditt i bakspegelen, du er glad. Går saman med deg i ei lysløype, vi kjem oss rundt sløyfa på to kilometer på to pakkar Läkerol.

I boka møter vi Daniel, som har gått fra å være en helt normal gutt til å bli sterkt autistisk. Ordet er vanskelig for moren å akseptere. Gutten som var helt frisk, og attpåtil foran i utviklingen, skal nå bli kategorisert som psykisk utviklingshemmet.

Det er mye frustrasjon i boka, og det er fullt forståelig. Apparatet rundt vil det beste, men strekker ikke til. Noe av det mest illustrerende i denne boka er møtet moren har med psykologen som ikke klarer å hjelpe. Psykologen googler sinnemestring mens hun snakker med moren og har ingenting å komme med.

Det gjør vondt i hjerterota å lese at Daniel blir større og sterkere, og moren begynner å innse at hun ikke har kontroll.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.

Olaug Nilssen vant Brageprisen for denne boka, og det er absolutt fortjent. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å bli påvirket. En varm tekst i en tung forpakning.

Fri vilje – Helga Hjorth

Etter å ha lest Arv og Miljø av Vigdis Hjorth måtte jeg bare prøve meg på tilsvaret fra søsteren.

For å gi et kort sammendrag for de uten så mye kjennskap til disse bøkene:
Arv og miljø av Vigdis Hjorth omhandler en familie hvor den eldste søsteren forteller at hun har blitt voldtatt av faren som liten. Hun har tre yngre søsken hun ikke har noe særlig kontakt med, og et betent forhold til moren. Sentralt i boka er en arvestrid om familiehytter. Da boka kom ut skapte den mye debatt rundt virkelighetslitteratur, og spørsmålet mange lurte på: fortalte Vigdis Hjorth om seg selv? Familien hennes mente det. Et år senere kom Fri vilje, som da er skrevet av søsteren.

Jeg ville lese Fri Vilje fordi Arv og miljø er en av de mer fascinerende bøkene jeg har lest. Litterært syns jeg den gnistrer, Vigdis Hjorth har vært forfatter i 35 år og skriver så levende. Aldri før har jeg lest om en familie med så mye bitterhet, det er et glødende portrett av en familie i konflikt. Boka er en stor samtidsroman, og mye å følge opp for søsteren.

Helga Hjorth er jurist av yrke, og dette er hennes første bokutgivelse. Hun er ingen dårlig skribent, men formålet med boka er et tilsvar, og det svekker fortellingen. Hun har ingen distanse til det hun skriver, jeg føler gjennom hele boka at det er Helga Hjorth jeg leser om. Det opplevde jeg ikke med Arv og miljø. Hun har mange stikk til søsteren, og ikke alle er overbevisende. Det er ingen enkel oppgave å overgå Vigdis Hjorth litterært.

I tillegg vil jeg si at Helga Hjorth undergraver sitt eget prosjekt. Hun har fortalt at hun ønsket at boken skulle bli en debatt om virkelighetslitteratur, om hvor langt man kan gå i en roman. Men det hadde vært langt mer fruktbart for debatten hvis boken gikk dypere i hennes opplevelse av utgivelsen, og ikke hennes versjon av familieforholdene. Dette gjorde Tonje Aursland i sin radiodokumentar, hvor hun fortalte om det å dukke opp i Min Kamp, en rekke år etter at hun hadde vært gift med Karl Ove Knausgård.

Opplevelsen min her blir heller at Helga Hjorth som jurist ønsker lover og regler for å ikke ufrivillig bli en romankarakter. Men litteraturen står sterkere enn det, og Vigdis Hjorth har aldri snakket om familien i detalj i intervjuer. Det er Helga som kaster bensin på bålet med denne boka.

For dere som ikke har lest noen av bøkene, så anbefaler jeg Arv og miljø. Uavhengig av hva som er virkelig og selvopplevd, så er det en viktig historie, som sitter i etter endt lesing.

Det kan være interessant å lese Fri vilje etterpå, men det er ingen bok jeg ville valgt uten den førstnevnte.

Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) – Maria Navarro Skaranger

Dette er bok nummer to fra Skaranger som brakdebuterte med «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2015.

Vi blir tatt med til «et sted med grå blokker», hvor Nils har bodd. Fortellerstemmen er storesøsteren til Nils, og det kommer umiddelbart frem at Nils er død. Leiligheten hans skal vaskes og ryddes ut av.

Det var så skittent og rotete i leiligheten at vaskedama ikke visste om hun ville ta jobben, jeg ringte for å spørre om hun kunne vaske ut, jeg sa det var ganske skittent, hvor skittent, sa hun, ganske skittent, sa jeg, og da ble hun usikker.

Boka går tilbake i tid, hvor søsteren forteller minner om Nils. Noen minner er fine, mens andre minner viser hvordan sykdommen hans vekslet mellom merkelige påfunn, til paranoide tanker. Det er spesielt sterkt å lese hvordan søsteren ofte ikke får kontakt med han når de er sammen, og hun lurer veldig på hvem han egentlig var.

Jeg liker fortellerstemmen til Skaranger, hun forteller om sorg på en fin og til tider humoristisk måte, som da Nils drar til skogen fordi han er redd for å få svinefluensa. Men det er sårt under overflaten.

Jeg kan spørre henne om når Nils ble syk og hun kan svare: Men kjære deg, Nils var jo sånn hele livet.

Boka gikk veldig hjem hos meg, og det er gøy at Skaranger har fulgt opp suksessdebuten med en så god bok. Virkelig en forfatter å følge med videre.