Denne boka fikk jeg ironisk nok fikk mer lyst til å lese etter å ha lest det jeg vil kalle en lunken anmeldelse i Aftenposten. Jeg syns tematikken virket spennende og visste at boka var en dobbeldebut – utgitt i både Norge og USA. Jeg ble derfor veldig glad da jeg fant boka på Deichman, og kunne se hvorvidt jeg var enig i anmeldelsen (nei).
Boka handler om Laura, som har endometriose og store smerter. Vi begynner i år 2016, og går bakover til 1995. Hvert kapittel er altså en periode i livet hennes, hvor smerten alltid er den ubudne gjesten. Laura sliter veldig med å få de rundt henne til å forstå at hun faktisk ikke klarer å leve normalt med endometriose.
Vi begynner i New York i 2016, hvor Laura er i 30-årene.
I åresvis har jeg ansett det som en etablert sannhet at kvinnekroppen er en plage. Til tross for dens unike talenter er den fra puberteten av som en utsatt fjellknaus konstant herjet av uvær. Orkaner, hagl, snø og regn – premenstruell unntakstilstand, menstruell unntakstilstand, måneder med p-pilleunntakstilstand, bølger av raseri og fortvilelse.
Da jeg hadde lest ferdig det første kapittelet lurte jeg på om denne formen med å gå tilbake i tid ville fungere. Jeg ble nemlig så nysgjerrig på hva som skulle skje videre med Laura. Men etter endt lesing likte jeg det. Spesielt etter å ha lest om da hun er i begynnelsen av 20-årene, og hun sitter med to venner på café og de kritiserer alle som er sykmeldt som de mener egentlig kan jobbe. Laura tør ikke fortelle dem at hun er sykmeldt. Det kapittelet fungerer veldig bra når man har lest hva som skjer videre.
Boka er høyaktuell etter at det har kommet frem at NAV har bedt en kvinne med endometriose om å fjerne livmoren. Endometriose fører til store smerter og kan gjøre kvinner ute av stand til å jobbe. Det kan visstnok hjelpe å fjerne livmoren, men fordi det har blitt forsket så lite på denne sykdommen vet man ikke nok om det. Det er uansett ganske drøyt å be kvinner fjerne reproduktive kroppsdeler, fordi man heller vil ha de i jobb enn å prøve å finne ut av denne sykdommen.
Jeg har ingen makt. Jeg er fanget i kroppen min. Jeg kan ikke dra.
Det er ganske vond lesing. En ting er de voldsomme smertene, men sårest er det å lese hvordan det påvirker relasjonene hun har rundt seg. Om hvor vanskelig det kan være å forholde seg til andre når man alltid har det vondt og må ta pauser.
Jeg må si jeg syns boken er sterkest i begynnelsen, og kanskje kunne noe på slutten vært sløyfet. Men alt i alt syns jeg det er veldig godt skrevet om kronisk smerte, og den gir viktig innsikt i hvor lammende endometriose kan være. Jeg håper vi får flere bøker fra Karen Havelin i fremtiden.
miriamogbok.wordpress.com 