Dette er litt av en bok! Jeg hadde hørt språket til Linda Boström var godt, og det kan jeg bekrefte etter å ha lest hennes tredje bok. Den er på knappe 100 sider, rik og tettskrevet, med en dyster tone og tematikk.
Vi møter en familie hvor jenta har sluttet å snakke etter at faren døde. Hun ønsket han ofte død, og dermed tenker hun at det er hennes feil. Hun er redd for broren, og det er sårt å lese makten han har over henne. Moren er mest opptatt av seg selv, og jenta strever for å få oppmerksomheten hennes.
Av og til er jeg redd for at jeg skal snakke i søvne.
At noen skal høre meg og at det vil bli brukt mot meg.
Jeg ser for meg det triumferende ansiktet til mamma.
Mye av handlingen foregår ved at jenta går rundt i leiligheten, full av engstelse, men også undrende og søkende. I blant dukker faren opp, og det er ubehagelige glimt av hva slags far han har vært. Det er imponerende å ha fortellerstemmen til en liten jente, og fange et alvor som samtidig blir hverdagslig.
For meg er ikke boka lettlest. Den inneholder mye skildringer og beskrivelser, og dialogen flettes inn i teksten. Men jeg likte den veldig godt. Selv om den ikke er den mest tilgjengelige, og jeg måtte pause en del, så er den virkelig verdt å lese, fordi den er så annerledes fra andre bøker jeg har lest.
Jeg hadde ommøblert hjemme, og det var som om
leiligheten fortsatt sto og hev etter pusten av anstrengelsen.
Velkommen til Amerika er særegent i sitt språk, og Linda Boström kan virkelig skrive! Jeg skal definitivt prøve meg på hennes andre bøker.
miriamogbok.wordpress.com 